Fra togdrømmer til grønn kamp og fjordbad

Han ser deg rett i øynene med et klart og blått blikk, og har ofte et smil liggende på lur. Tov Sandnæs er 74 år ung, og stråler av en livslang kjærlighet for Nore og Uvdal.

-Jeg er født hjemme, der jeg bor nå. Jeg har alltid vært veldig knyttet til dette stedet, og selv om jeg reiste ut visste jeg alltid at jeg skulle tilbake.

Og ut reiste han, temmelig tidlig. Tov var ikke fylt 15 enda da han flyttet til Bø i Telemark for å gå på skole der. Han hadde skole på lørdager og lite penger, så det ble ingen turer hjem i helgene. Det var dyrt å ringe med hybelvertinnas telefon, så det ble mest brevskriving. Og nedtelling. Hver dag krysset Tov ut, og gledet seg over at det var én dag mindre igjen til hjemreise.

Jeg husker tydelig følelsen av å komme hjem til jul. Det var lykke å komme inn på kjøkkenet heime med alle de kjente duftene. Ganske fort måtte jeg videre til fjøset for å kjenne på lukta fra de varme dyra.

Tov, hjemmekjær nostalgiker.

Han forteller så scenen blir levende igjen, og avstanden mellom da og nå blir borte. Men mellom de to punktene på tidslinja har det skjedd mye, og Tov kan se tilbake på innholdsrike år.

Det urbane bylivet

Selv om Tov verdsetter livet på gården, har han bodd flere år i by. Han har kost seg der også. Kunnskapstørst studerte han åtte år ved Universitetet i Oslo, før han startet lærergjerningen på en ungdomsskole i Lørenskog.

-Den gangen var det et fabrikkområde med mye støy og bråk. Men jeg ble godt kjent med lokale, foreldre og kolleger, og stortrivdes. Sosial kontakt er viktig. Har man det, kan man trives hvor som helst, smiler Tov.

Faktisk tror han at han kunne blitt værende, hadde det ikke vært for avtalen om at han skulle ta over gården på Sandnæs når faren gikk av med pensjon. I 1980 var tiden inne, og Tov og familien hans fylte den lille Renaulten sin og startet på hjemreisen.

Tov Sandnæs, i kjent miljø på Numedal vgs.

Balansepunkt

I begynnelsen savnet han nok det pulserende bylivet. Heldigvis oppdaget han fort at det holdt med litt bypåfyll innimellom.

Jeg likte å gå på Karl Johan og trekke inn byluft. Men det var alltid godt å kunne ta toget hjem igjen om kvelden.

Tov, balansekunstner.

Tov understreker at man ikke gir avkall på bylivet selv om man flytter på landet. Byen ligger der enda, klar til å brukes når behovet melder seg. I mellomtiden kan hverdagen fylles av armslaget og romsligheten livet på landet kan tilby.

Tov Sandnæs på vandring på Numedalsbanen.

Togdrømmer

Toget har alltid hatt en viktig plass i livet til Tov, enten det har fraktet ham fra storbyen og hjem, eller tatt ham med på seniorrail med spektakulær utsikt til Europas naturrikdommer.

Numedalsbanen har vært en viktig del av oppveksten min, og jeg drømmer om at det en dag skal gå passasjertog her igjen.

Tov, jernbaneentusiast.

Fra han var liten og helt inn i voksenlivet drømte han også om å ta lokførerutdanning. I flere år hadde han et søknadsskjema til Lokførerskolen liggende. Det kikket han på hvis han innimellom var litt lei. Men hver gang la han det bort igjen, etter å ha landet på han har det veldig godt som lærer. Akkurat det er det nok veldig mange elever som er glade for.

De fine elevmøtene

Tov brenner for fagene sine, og enda i dag overfører han kunnskapen sin til elevene. Han har sluttet med ordinær undervisning, men stiller opp på Åpen kveld og som vikar på Numedal videregående skole.

-Jeg liker å hjelpe folk, særlig med matte, der det er så mange fobier. Det er artig å se når elevene får aha-opplevelser og føler mestring, forklarer Tov.

Det er motivasjonen for de fine elevmøtene som driver ham til å fortsette enda litt til:

Det er så koselig å kunne sitte ned med elever og prate matte med dem uten å måtte sette karakterer.

Tov, medmenneske.

Fra dugnad til quiz

Tov sammenlikner gjerne oppveksten sin med oppveksten til elevene han underviser. Forskjellene er enorme, men én ting forandrer seg ikke: Vi mennesker liker å være sammen. Før kom det kanskje best til syne når man stilte opp på dugnader i nabolaget eller samlet seg rundt radioen for å lytte til kriminalhørespill. I dag møtes vi nok heller på trening, spillkveld eller quiz, eller kanskje på Herrenes aften og Damenes aften.

Han skryter av kommunens arbeid med å skape ulike møteplasser:

-Folk forbinder det med hygge og kos. Det bygges relasjoner, og det er viktig. Og finner man ikke den møteplassen eller det tilbudet man ønsker, er det bare å dra noe i gang selv.

Dette mantraet har Tov selv levd etter:

– Å leve i Nore og Uvdal gir bare muligheter, ikke begrensninger. Her kan jeg gjøre det jeg synes er godt å gjøre.

Grønn revolusjon

Den aller største hjertesaken til Tov er miljø- og klimaproblematikk. Han har sittet i kommunestyret i åtte år, og hele tiden jobbet iherdig for at politikerne skal få opp øynene for ar vi står i en alvorlig situasjon:

Det er faktisk et eksistensielt spørsmål. Vi må legge om livsstilen vår og spare ressurser til dem som kommer etter oss!

Tov, miljøforkjemper.

På åttitallet førte engasjementet til at han startet et lokalt miljølag. Nå har Naturvernforbundet utfordret ham til å starte opp igjen. Tov setter gjerne i gang prosessen, men håper engasjerte lokale kan holde liv i det.

-Mange mener at Nore og Uvdal er for lite til at vi kan klare å gjøre noe med klimakrisen. Men hvis alle tenker sånn, skjer det jo ingenting!

Tov håper innbyggere i hjembygda kan legge press på politikerne så det blir en liten bevegelse ut av det. Han har mange gode minner fra oppveksten, og er ikke redd for å si at vi kanskje burde hente fram igjen noe av levesettet fra den gangen:

-Vi kan fint leve litt mer som de gjorde på 50- og 60-tallet. Men vi kan selvfølgelig også gjerne skjøte på med noe ny teknologi. Det er gjennomførbart hvis vi bare vil.

Et hjerte som banker for fjorden

Tov har selv valgt en livsstil som handler om tilstedeværelse og å nyte enkle ting. Han liker å være ute og bruke naturen på alle tenkelige måter. Og så er det fjorden, da, som han alltid har hatt et spesielt forhold til. De siste årene har han hatt som mål å få bada i den flest mulig morgener mellom mai og november. Det har blitt noen dypp siden da. Og bader han ikke der, bader han gjerne andre steder. Rekordsommeren 2018 rakk han og kona å kjenne på temperaturen i nærmere 50 vann!

Fjorden er også fin å bruke for å komme seg på jobb. Om vinteren er den perfekt til skøyter:

-Det er noe helt eget ved å skøyte til jobb i februar, fulgt av soloppgang og fuglekvitter, smiler Tov, før han legger til at han har verdens beste skolevei.

Om å ta noen kamper

For Tov er det viktig at også kommende generasjoner skal kunne ferdes trygt på veien uten bil. Han drømmer om at politikerne skal tørre å ta noen valg som sikrer dette.

-Det virker å være et mål at det skal ta kortest mulig tid å komme seg til og fra Oslo. Jeg mener vi heller må sikre et rolig tilbud for syklister. Sett ned fartsgrensa mellom Norefjord og Rødberg, og gjør det lettere å velge bort bilen, sier Tov engasjert.

Han vet nok at ikke alle er enige i forslagene hans, og han er vant til 22 mot én vedtak i kommunestyret. Men miljøsaken er viktigere enn motstanden, så engasjementet lever videre. Tov ønsker at det skal fortsette å være generasjoner her minst like lenge som det har vært det til nå.

Anorakken

Tov tar seg stadig oftere tid til å betrakte summen av egne livserfaringer:

-Jeg har hatt et godt liv her. Kunne jeg levd på nytt, ville jeg ikke gjort noe annerledes. Jeg har levd privilegert og ubekymret.

Kjærligheten til hjembygda har vært med ham hele veien:

Jeg var en voksen mann da jeg tok med anorakken jeg hadde brukt på setra tilbake til Lørenskog. Jeg la den i skapet, men tok den fram og trakk inn luktene fra den når ting var litt triste. Den lukta setergodt og varmt. Den lukta hjemplass.

Tov, heimstadentusiast.

Husker du historien til Kristin? Hun reiste også ut, men visste hele tiden at hun skulle tilbake. Les her for å få et gjensyn med henne.