Innovatør og tradisjonsbærer: Poteter, bygdekarer og grønt fokus

I Uvdal bor en eventyrlysten innflytter, sammen med Mari og deres to barn. Sigmund Horrig har fylt år 37 ganger, og har sørget for å fylle hvert av disse årene med godt innhold. Han er nysgjerrig, engasjert og uredd, og har med den innstillingen turt å satse på de mulighetene som har dukket opp.

Sigmund Horrig, engasjert innflytter til Uvdal.

-Jeg brenner for mye! erklærer Sigmund. Nettopp det er det ingen grunn til å tvile på sannhetsgehalten i.

Noe som ser ut til å gå igjen er det å ta vare på alle typer ting. Han er opptatt av gjenbruk, et bevisst forbruk og å bevare det man har. Det kan dreie seg om små ting, som å lappe ødelagt tøy, sjekke halv-pris-disken på butikken eller dyrke grønnsaker i kjøkkenhagen. Elles brenner han for bygningsvern og det å arbeide etter tradisjonelle metoder. Alt i alt handler det om et eget perspektiv på livet.

Bygdekaran -et fellesskap på tvers av generasjoner

Med sin uredde mentalitet ønsker Sigmund å bidra til å skape en ny møteplass i kommunen. Han vil etablere et bygdegubbelag, som et alternativ ved siden av (og i samarbeid med) Bygdekvinnelaget. Arbeidstittel for gruppa er Bygdekaran, og Sigmund satser på et bredt nedslagsfelt:

Alle er i målgruppen. Jeg ser for meg at man skal kunne treffes på tvers av alder, og få både sosialt og kunnskapsbasert påfyll.

Sigmund, generasjonsbrobygger.

Han har allerede mange ideer på plass, for eksempel røverhistoriekveld, vaskekurs for menn, fornying av symaskinlappen og matlagingstips:

-Jeg er egentlig utdannet kokk, og kunne tenke meg å ta litt tak i poteten. Den er en så viktig ressurs, og det er så mye annet man kan gjøre enn å bare koke den! Det er mange her med poteter i kjøkkenhagen. Tenk hva vi kan få til med det!

Et bygdesamarbeid

Men uansett hvor uredd Sigmund er, trenger han noen å dra initiativet sammen med. På ønskelista står et par lokale karer og et par innflyttere. Med dem på plass, håper han det kan begynne å skje noe snart:

Det blir ikke mye jobb for de som vil engasjere seg. Men det vil bety desto mer for bygda.

Sigmund, bygdevenn

I høst blir det reprise av fjorårets suksess med herrenes aften. Da håper Sigmund å kunne presentere mer fullstendige planer. Og han er mer enn åpen for innspill til tema og arrangementer. Alle skal føle at det er noe der som kan passe dem:

-Jeg håper jeg klarer å engasjere folk til å bli med på prosjektet. Jeg tror vi trenger en møteplass som kan tilby noe ved siden av quiz, fotballkveld og jegercafé, sier Sigmund med overbevisning.

Eventyrlige reiser gjennom Norges bygder

Den engasjerte innflytteren har mye erfaring med bygdelivet, og har bodd i små og litt større bygder i store deler av Norge:

Uten å overdrive kan jeg si at jeg har flytta minst 30 ganger. Jeg har hatt en trang til å bo forskjellige steder, og tenkt at det er viktig å ikke binde seg for tidlig.

Sigmund, bygdenomade.

Han har blant annet vært kokkelærling på Setermoen, elev og stipendiat på folkehøyskole, vikar i skole og barnehage, vakt i institusjon og daglig leder i butikk. Han har til og med bodd perioder i både Makedonia og Bulgaria, tilknyttet skiturisme.

Sigmund har levd etter innfallsmetoden:

-Jeg jobbet nattevakt på akuttpsykiatrisk avdeling, og fikk spørsmål fra en kollega om jeg kunne tenke meg å bli destinasjonsleder i Makedonia. I løpet av vakta sa jeg ja, forteller Sigmund smilende. Han har ikke vært redd for å oppsøke nye steder med kun det han har fått plass til i bilen. På en eller annen måte har det alltid ordnet seg.

-Det har vært en fin måte å leve på. Jeg har kommet til mange interessante steder og blitt kjent med mange spennende mennesker, forteller Sigmund.

Fra køkjøring til hjertet av Uvdal

På et tidspunkt møtte han også Mari. Der fant han en å dele både interesser og eventyrlyst med. De fortsatte livsstilen Sigmund var vant med, nå i urbane strøk. Helt til de plutselig en dag bestemte seg for å prøve noe annet, og flyttet til Uvdal:

-Vi ble leie av å tilbringe så mye tid i bil, uten at bilen egentlig beveget seg så mye. Vi var rett og slett metta av å sitte i kø, forteller Sigmund.

Men ingen regel uten unntak. En gang ble han på grunn av veisikring sittende i kø her også. I fire timer. Men hell i uhell: folk som stod i kø kom i snakk, og Sigmund ble kjent med flere lokale. Til og med en nabo han ikke visste han hadde!

Nå er han en helt naturlig del av lokalsamfunnet, og er ikke redd for å ta initiativ til at de som bor her skal kunne treffes og bli enda bedre kjent de også.

Nye røtter og veikart for lokalt engasjement

Det var likevel en stor overgang å velge bort det nomadiske for å slå litt mer røtter. Nå stortrives imidlertid Sigmund med det, og han kan med hånda på hjertet si at familien har landet i en livssituasjon de trives med. Med to små barn hjemme må tiden prioriteres litt annerledes enn før, men framtidsdrømmene er det fortsatt god plass til:

På sikt håper jeg å kunne ta opp igjen en del av interessene mine, og kanskje bidra med mine erfaringer inn i lokalsamfunnet.

Sigmund, hobbyentusiast

Sigmund har i tillegg til ski drevet med terrengsykling, svømming og klatring. Han håper å etter hvert starte en sykkelklubb i kommunen, og sammen med Mari har han allerede bygd ei sykkelløype lokalt. Han ønsker også å bidra med svømmetrening dersom det etter hvert kommer en skikkelig svømmehall på plass. Ikke minst ser han for seg å lage et buldrerom for de som er nysgjerrige på klatring. Kanskje det kan åpne seg en mulighet i en gammel låve? I det hele tatt ser Sigmund flere muligheter enn begrensninger, og han vil gjerne være en støttefigur i lokalmiljøet han er blitt en del av.

Om å få sjansen i et lokalmiljø

Kanskje føler han takknemlighet for velkomsten han har fått her, og ser dette som en måte å gi tilbake på. Før han og Mari flyttet til Uvdal, trengte han en jobb. Med sin interesse for lafting og gamle bygninger i bakhodet, kontaktet han Nore Laft og spurte om de trengte folk. Han manglet erfaring, men fikk likevel en invitasjon til å komme og prøve seg. For å gjøre en lang historie kort: han fikk jobben, og nå har han selv holdt laftekurs for andre som er interesserte i håndverket. Viljestyrke og engasjement har vist seg å være gode døråpnere.

Med tradisjoner inn i en bærekraftig framtid

Sigmund trives godt med livet sånn som det er nå, og vil gjerne fortsette å bo i generasjonsbolig. Det er kort vei til veiledning fra svigermor om både kjøkkenhagen og annen livsvisdom. Her ser han for seg at familien kan fortsette å leve et grønnere liv. Han drømmer blant annet om et samarbeid med andre lokale om geitehold, for en mer systematisk nedbeiting av landskapet. Han ønsker å drifte et skogsområde, der store hogstmaskiner har viket plassen for arbeidshester. Og mest av alt håper han at barna vil interessere seg for livsstilen, slik at de sammen kan strekke seg etter å leve stadig grønnere liv.

Selv om Sigmund har funnet roen i bygda, vil han ikke leve et stillestående liv. Han trenger fortsatt utfordringer, noe å strekke seg etter og å prøve ut nye ting. Og det er det grobunn for i Nore og Uvdal. Det er med andre ord ingen sak å være eventyrlysten samtidig som man slår rot.